Nå 167 land, men blokaden skjerpes hvert år!

Den 19. november 2000 behandlet FNs Hovedforsamling igjen USAs ulovlige blokade av Cuba, og for 9. gang krevde FN blokaden opphevet. Kravet ble vedtatt med 167 mot tre stemmer. I det følgende gir vi ordet til Cubas utenriksminister, Felipe Perez Roque .



På vegne av Cuba overleverer jeg herved til Hovedforsamlingen til overveielse resolusjonsutkastet som heter ”Nødvendigheten av å stoppe den økonomiske, handelsmessige og finansielle blokaden som De forente stater har iverksatt mot Cuba”.

Jeg finner det ikke nødvendig å repetere hvordan, når og hvorfor USA’s blokade mot Cuba ble satt i verk, eller med hvilke metoder eller midler den har blitt forsterket og gjort verre for hvert år. Heller ikke tror jeg det er passende nok en gang å avsløre de utallige påskuddene med hvilke representantene for USAs regjering uten hell har prøvd å rettferdiggjøre det urettferdige år etter år. Denne forsamlingen har nok informasjon om saken og har klart støttet behovet for å få en slutt på denne fornuftstridige og umenneskelige politikken åtte år på rad.

I strid med hva som har blitt gjentatt med en mistenkelig hardnakkethet, er jeg imidlertid særskilt interessert i å konstatere at den økonomiske, handelsmessige og finansielle blokaden mot Cuba ikke bare har unndratt seg lettelser som en følge av de nylig vedtatte lovavgjørelsene i Kongressen i USA, men den er også blitt ytterligere skjerpet.

Og dere kan lure på hvordan det har vært mulig. Etter syv måneders fremragende kamp for at barnet Elian Gonzalez skulle få reise hjem til sin familie i Cuba, er det nå ingen som lenger bestrider at det overveldende flertallet av folket i USA, pressen, en stadig økende del av den cubanskfødte kolonien i USA, forretningsfolkene i landet og til og med et stort antall kongressmedlemmer krever en slutt på blokaden mot Cuba. Hvordan kunne den mektige og ekstremistiske minoriteten i det cubanskfødte samfunnet dra fordel av blokaden og deres allierte i ledelsen i Det republikanske partiet iverksette sine vanskelig forståelige planer når Capitol Hill allerede hadde hatt seks voteringer med overveldende flertall for å endre politikken overfor Cuba?

Den republikanske ledelsen og de anti-cubanske sektorene i Miami iverksetter endringsforlag i strid med USA’s lover.

Den 5. august 1999 vedtok Senatet det såkalte Ashcroft endringsforslag med 70 jastemmer og 28 neistemmer. Det ville ha tillatt salg av matvarer og medisiner til Cuba. Men ledelsen i Det republikanske partiet klarte i samarbeid med de anti-cubanske sektorene i Miami å fjerne dette fra den endelige lovteksten ved å benytte seg av press og opprørende antidemokratiske metoder.

Den 23, mars 200 vedtok Senatets utenrikskomité nok en gang Ashcroft endringsforslag enstemmig.

Den 10. mai 2000 vedtok bevilgningskomiteen i Representanthuset Nethercutt endringsforslag, som hadde som mål å tillate salg av matvarer og medisiner til Cuba, med 35 stemmer for og 24 imot. Det ble heller ikke diskutert i Representanthusets plenum.

Den 20. juli 2000 gikk Dorgan-Gorton endringsforslag, som hadde samme formål som de tidligere initiativene, igjennom i Senatet med 79 ja- og 13 neistemmer.

Samme dag fant to viktige avstemninger sted i Representanthuset. Sanford endringsforslag, som ville ha gjort det mulig for USA-borgere å kunne reise fritt til Cuba, ble vedtatt med 232 stemmer for og 186 stemmer mot. Moran endringsforslag, som tillater salg av matvarer og medisiner, gikk igjennom med 301 for og 116 mot.

Var det da ikke logisk å anta at etter dette ville det komme en virkelig endring i den egenmektige politikken USA har ført overfor Cuba i mer enn førti år.

Ikke desto mindre klarte ikke bare ledelsen i det republikanske partiet å forhindre disse forslagene fra å bli tatt hensyn til, klart i strid med regelverket i USAs lovgivning, men de iverksatte også andre endringsforslag som likefrem forsterker blokaden av Cuba. Både Representanthuset og Senatet ble senere tvunget til å vedta den dårlig utarbeidete planen fordi lovgiverne var fratatt alle muligheter til å diskutere eller forsøke å endre disse nye endringsforslagene. Til slutt, den 28. oktober, undertegnet presidenten lovforslaget som kodifiserte til lov de nye tiltakene som skjerper blokaden mot Cuba, selv om han hadde uttalt følgende på forhånd:

”Jeg håper jeg tar feil, men etter hva jeg har blitt fortalt har blokaden på matvarer og medisiner angivelig blitt lettet, selv om dette sannsynligvis ikke vil bety mye siden man ikke tilbyr noen kreditter eller finansieringsmuligheter slik vi gir til fattige land. Videre hindrer lovforslaget definitivt den utøvende makts evne til å styrke folk-til-folk kontaktene mellom amerikanerne og cubanerne og straffer således det cubanske folket og øker dets vanskeligheter (...). Denne avtalen er sannelig restriktiv.

Jeg tror den på en fullstendig uberettiget måte begrenser USA’s muligheter til å ta avgjørelser om reisepolitikken (...). Jeg mener det ikke er riktig.

(...) Jeg kan ikke tro at flertallet støtter dette og jeg mener det var en stor feil,” konkluderte president Clinton.


Salget av matvarer og medisiner er blitt umuliggjort og det er forbudt ved lov å reise til Cuba



Nå er det på sin plass å fortelle den usminkede sannhet: USA-selskapers angivelige tillatelse til å selge matvarer og medisiner til Cuba er kommet i stand med slike restriksjoner og hindringer at denne virksomheten i praksis er umulig.

Er det på noen måte mulig å regne med salg av matvarer og medisiner til Cuba så lenge som den komplekse, lisensbevilgende prosessen for slike transaksjoner, uttrykkelig laget for å forhindre dem, står ved lag, så lenge som enhver salgsrelatert offentlig støtte og til og med privatfinansiering er forbudt og så lenge som cubansk-fabrikerte produkter ikke kan bli importert som betaling? Hvordan kan Cuba kjøpe matvarer og medisiner fra USA når sjøtransport og flytransport mellom de to landene fremdeles er forbudt, når direkte forbindelser mellom bankinstitusjoner i USA og Cuba ikke er tillatt, og når -inter alia - det finnes forbud som det som hindrer Cuba fra å bruke US-dollar i landets handelstransaksjoner utenlands.

Men det er ikke alt. Hvorfor sier vi også at blokaden har blitt skjerpet? Fordi ikke bare er salget av matvarer og medisiner fremdeles forbudt, men for første gang noensinne på disse førti årene er fra nå av USA-borgere uttrykkelig i lovs form avstengt fra fritt å kunne reise til Cuba. Inntil nå var tillatelse til slike reiser presidentens privilegium. Slik er det ikke lengre. Ingen president i USA vil kunne ta en avgjørelse i så henseende uten vedtak i Kongressen.

Om det fremdeles skulle være noen tvil, følger her to opplysende erklæringer:

Den republikanske kongresskvinnen fra Florida, Ileana Ros-Lehtinen, en av hjerne bak kidnappingen av det cubanske barnet, sa følgende om de vedtatte lovene: ”Det er bare et spill for galleriet (...). Vi har oppnådd en formidabel seier ved å fryse forbudet som forhindrer amerikanske turister fra å reise til Cuba.”

Et annet republikansk kongressmedlem fra Florida, Lincoln Diaz-Balart, en nær alliert med de cubansk-fødte terroristene i Miami, uttalte triumferende: ”Det er den viktigste seieren siden Helms-Burton-loven (...). Ingen byttehandel, ingen kredittgivning, ingen import fra Cuba, ingen offentlig eller privat finansiering (...). Å nekte kreditter og turisme til Cuba er en usedvanlig og viktig seier.”

Enhver forstår at de som er ansvarlige for skjerpingen av blokaden mot mitt land også på kynisk vis har forsøkt å narre den internasjonale opinionen.

Det er nødvendig å komme med nok en presis opplysning. Stadig vekk nevner USAs regjering tillatelsen til donasjoner til Cuba som beløper seg til hundrevis av millioner dollar per år i humanitær hjelp. Jeg kan bekrefte at dette er absolutt feil. I virkeligheten har donasjoner til Cuba fra ikke-regjeringsorganisasjoner og religiøse organisasjoner i gjennomsnitt vært rundt 4 millioner US-dollar per år. Hva jeg er interessert i å understreke er at slike donasjoner, som vanligvis blir gitt i åpen tross mot den tvang, de hindringer og den forfølgelse føderalregjeringen driver mot dem som organiserer dem, er et ufeilbarlig vitnesbyrd om den solidaritetsånd og den medfølelse mange av de beste og mest ærlige sønner og døtre av USAs folk besitter.



Herr president.

Som om alt jeg nettopp har sagt til denne forsamlingen ikke skulle være nok, må jeg nå advare mot den nye aggresjonen USA driver mot Cuba. Den 28. oktober i fjor undertegnet USAs president Beskyttelsesloven for ulovlig handel og vold. I følge denne får landets regjering tillatelse til å legge beslag på US-dollar 161 millioner i frosne fonds som tilhører cubanske selskaper og banker. Den stipulerer også retten til slike konfiskasjoner i fremtiden dersom noen transaksjoner finner sted når blokaden er hevet.

Disse pengene vil bli gitt til terroristgruppene og disses advokater i Miami, under det påskudd å være erstatning til slektningene til flygere fra en av disse terroristorganisasjonene. Disse flygerne døde mens de var engasjert i en av de mange provokasjonshandlingene mot Cuba som satte uskyldige mennesker og flytrafikken i området i fare. USAs regjering er helt klar over hvordan den beklagelige hendelsen skjedde og hvem som skal holdes ansvarlig for den.

Denne nye handlingen er nok en opptrapping i aggresjonspolitikken mot Cuba ved at den fastsetter en negativ internasjonal presedens som sikkert vil forårsake problemer i fremtiden. Cuba gjentar overfor denne forsamlingen sin beslutning om å møte denne nye aggresjonen og sin faste forpliktelse om å håndheve de nyeste bestemmelsene vår regjering har vedtatt som reaksjon mot USAs lovgivningstriks.


Billedtekst

Cubas utenriksminister Felipe Perez Roque