I begynnelsen av 80 årene, da Reagan var president kom USAs regjering frem til konklusjonen om at terrorangrep og blokade ikke var nok til å tvinge frem en regimeendring på Cuba. Nå skulle Cuba inkluderes i et nytt globalt program for å finansiere og utvikle ikke-statlige organisasjoner (NGO) og «frivillige» organisasjoner i det som skulle bli kjent som «sivilsamfunnet». CIA og Byrået for Internasjonal Utvikling (USAID) ville spille en sentral rolle, i tillegg til en organisasjon skapt i 1983: Den Nasjonale Stiftelsen for Demokrati (NED).

Philip Agee, juli 2003

I april 2003 var fordømmelsen av Cuba umiddelbar og nesten verdensomspennende etter fengslingen av 75 såkalte dissidenter og den summariske henrettelsen av tre båtkaprere. Blant kritikerne fantes prestisjefylte, gamle venner av Cuba.

Det ble lett å se hvordan fiendene av revolusjonen utnyttet anledningen til å fordømme Cuba for brudd på menneskerettigheter. Det ble lett å forveksle, med vilje eller ikke, mellom «dissidentene» og kaprerne, to saker som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. De to historiene pågikk nesten samtidig. En publisering i Vatikanet omtalte kaprerne som dissidenter, mens de i virkeligheten var terrorister.

Når det gjelder fengslingen av de 75 aktivistene, er det sannheten som ble det første offeret, fordi de folka har spilt en sentral rolle i USAs anstrengelser for å styrte Cubas regjering og for å ødelegge det som har blitt skapt av revolusjonen. Å styrte Cubas regjering har vært USAs mål helt siden revolusjonen styrtet Batista-tyranniet. Alle administrasjonene i USA siden 1959 har arbeidet for det. Programmene for å nå målet har inkludert propaganda for å bakvaske revolusjonen, politisk og kommersiell isolering, økonomisk blokade, terrorisme, militær støtte til kontrarevolusjonære, sammensvergelser for å myrde Fidel Castro og andre ledere, kjemisk og biologisk krigføring, og i de siste årene, anstrengelsene for å bygge en intern politisk opposisjon, forkledd som uavhengig sivilsamfunn.

USAs aggresjon mot Cuba fra 1959: drapene, terrorismen, sabotasjene og ødeleggelsen har kostet nesten 3.500 liv og har lemlestet over 2.000 mennesker.

I 1975 vitnet tidligere CIA-direktør Richard Helms foran Senatkomitteen som gransket mordforsøkene mot Castro. Da han innrømmet «invasjonene av Cuba som vi hele tiden utfører under regjeringens regi», la han til: «Vi hadde operative grupper som holdt Cuba under kontinuerlig angrep. Dette var USAs regjeringspolitikk».

Ikke en eneste amerikansk administrasjon har oppgitt terrorismen mot Cuba, og dens bruk har aldri stanset. Terroristgruppene blant eksilcubanere, hovedsaklig basert i Miami, har gjennom årene holdt på med angrepene. Deres «ekspertise» skylder de til CIA. Være seg at de har operert på egen hånd eller under CIAs regi, har myndighetene i USA tolerert deres virksomhet.

Sivilsamfunnet og «dissidentene»

Helt siden CIA ble stiftet i 1947 har den vært dypt involvert i hemmelig finansiering og manipulering av frivillige utenlandske NGO. Slik utstrakt virksomhet dekket hele planeten og var siktet mot politiske partier, fagforbund, bedriftsforeninger; ungdoms-, student- og kvinneorganisasjoner; sivile organisasjoner, religiøse trossamfunn; profesjonelle, intellektuelle og kulturelle foreninger. Det ble for eksempel utført medieoperasjoner i praktisk talt alle land, kontinuerlig. Gjennom disse betalte CIA journalister for å publisere stoffet som om det var deres eget.

Gjennom årene drev CIA en enorm påvirkning i mange land ved hjelp av manipulering av de mektige elementene i sivilsamfunnet for å trenge igjennom, splitte, svekke og ødelegge de respektive motstanderne i venstreorganisasjoner, og for å styrte regimer som var uønsket av USA.

I Brasil, i begynnelsen av 60 årene ble CIA-virksomheten i fagforbundene kombinert med operasjoner i sivilsamfunnet som opponerte regjeringen. Dette førte til militærkuppet i 1964 mot Joao Goulart og startet 20 år med ubeskrivelig brutal undertrykkelse. Det velkjente kuppet i Chile i 1973, med etterfølgende massedrap og et mangeårig terrorregime, er et annet eksempel på vellyket CIA virksomhet.

Om vi tar et hopp til nær fortid og ser på hvordan opposisjonen til president Hugo Chavez i Venezuela ble utviklet, kan vi være sikre på at byråene til USAS regjering, deriblant CIA, AID og NED, har koordinert undergravingen og har vært bak både det mislykkede kuppforsøket i april 2002 og den også mislykkede «sivilstreiken» fra desember 2002 til januar 2003. Det Internasjonale Republikanske Instituttet (IRI) fra det republikanske partiet, har til og med åpnet eget kontor i hovedstaden Caracas.

Kongressen opprettet NED i 1983. Den fikk til å begynne med 18,8 millioner dollar for et år, for å oppmuntre organisasjoner i utlandet. Mens det var opprinnelig CIA som i hemmelighet hadde delt ut penger gjennom ett kompleks nettverk av kanaler, skulle NED overta denne oppgaven og bli megakanalen.

I perioden 1983-1988 mottok Den Cubansk-Amerikanske Stiftelsen (CANF) i USA, 390.000 dollar fra NED til sin anti-Castro virksomhet.

NED får en årlig finansiering fra Kongressen og deler ut penger gjennom fire «sentrale stiftelser»: Det Nasjonale Demokratiske Instituttet for Internasjonale Saker (fra det demokratiske partiet), Det Internasjonale Republikanske Instituttet, Det Amerikanske Senteret for Internasjonal Solidaritet (AFL-CIO) og Senteret for Internasjonal Privat Næringsliv (fra USAs NHO). Men NED deler også ut penger direkte til «grupper i utlandet som jobber for menneskerettigheter, uavhengige media, rettslig virke, og et bredt utvalg av initiativ i sivilsamfunnet».

Beviset på mengden av penger disse byråene har brukt på Cuba er fragmentert. Det finnes ingen offentliggjort informasjon om CIAs utgifter. Nettstedet til AID nevner 12 millioner dollar brukt på cubanske programmer i 1996-2001 (2 mill. pr år), men for 2002, steg beløpet til 5 mill. pluss et tillegg på 3 mill.. Beløpet er ytterligere økt til 6 mill. for 2003. Dette er ingen overraskelse med tanke på antall cubanere som har viktige stillinger i Bush-administrasjonen.

Pengene, i følge AID, har blitt brukt på «å fremme en fredelig overgang til demokratiet på Cuba». I 1996-2001 ble 12 mill. delt ut til 22 ONG, alle tilsynelatende basert i USA, de fleste i Miami. I 2002, gikk antall ONG på første-linje ned til 12: Universitetet i Miami, Senter for et fritt Cuba, Stiftelsen for Pan-Amerikansk Utvikling, Det Internasjonale Universitetet i Florida, Frihetshuset, Støttegruppen for dissidentene, Cuba On-Line, Cuba Net, Foreningen for Nasjonal Politikk, Cubansk Demokratisk Aksjon og Cubas Charte (Carta de Cuba). IRI fikk penger fra AID til å subsidiere «Det Demokratiske Revolusjonære Cubanske Styret» fra Miami.

Disse ONG har et dobbelt formål: et som er rettet mot tilsvarende grupper på Cuba, og et som er rettet til resten av verden. Mens de på den ene siden bringer penger og utstyr til Cuba, kringkaster de på den andre siden aktivitetene og produktene fra virksomheten derfra. For eksempel, Cuba Net, publiserer det som «Uavhengige Journalister» skriver og sender penger til forfatterne.

Ettersom NED klassifiseres som en «privat» stiftelse, kan den betale lønn, godtgjørelser og andre materielle kompensasjoner til feltarbeiderne på Cuba. Det finnes tross alt cubanske ONG som har amerikanske ONG på styringskjeden. De er ca. 100 og har navn som Uavhengige Biblioteker på Cuba, Alle Forent (Todos Unidos), Journalistforening Márquez Sterling, Forening for Uavhengig Cubansk Presse, Forsamling for å Fremme Sivilsamfunnet og Cubas Menneskerettighetsparti.

Alle som jobber i Cuba med de forskjellige dissidentprosjektene vet at det er USAs regjering som sponser og finansierer dem og at målet er regimeendring. Langt fra å være «uavhengige», «idealistiske» aktivister for menneskerettigheter, «legitime» advokater for en endring eller «uavhengige bibliotekarer», var hver eneste av de 75 som ble arrestert og dømt, vel vitende deltakere av operasjonene til USAs regjering for å styrte regjeringen og installere en annerledes politisk, økonomisk og sosial orden; en som USA favoriserer. De viste at det de gjorde var ulovlig. De ble avslørt og betaler prisen. Alle som tror at de er samvittighetsfanger, forfulgt for sine ideer og ytringer, eller ofre for undertrykkelse, ser dem ikke som det de egentlig er: instrumenter for en USA-regjering som har erklært at det revolusjonære Cuba er dens fiende. De har ikke blitt dømt for sine ideer men for handlinger som er betalt av en fremmed makt som har drevet en 44 års krig, med forskjellige grader av intensitet mot deres eget land.

Å tenke at dissidentene holdt på skape et fritt sivilsamfunn er noe absurd, fordi de var finansiert og fullstendig kontrollert av en fiendtlig innstilt fremmed makt, og de var ikke selvstendige eller uavhengige på noen som helst måte. Hvilken regjering kan være så selvdestruktiv til å holde seg passiv mens noe sånt pågår?

Cuba har egne lover som kriminaliserer handlinger som setter i fare dets suverenitet eller territorielle integritet, eller som støtter USAs anticubanske Helms-Burton lov fra 1996, dvs. som samler informasjon for å støtte blokaden, eller for å undergrave regjeringen, eller for å spre USA-regjeringens informasjon som har til hensikt å svekke Cubas regjering.

De tre henrettelsene

Kapringen av ferjen Baraguá ble den syvende på syv måneder og skjedde 2. april, dagen før rettssakene for dissidentene skulle begynne; noe som gjorde det lettere for Cubas fiender å knytte de to sakene sammen i en «bølge av undertrykkelse».

Fergen var bygget for å brukes i havbuktens innenskjærs farvann. Den kvelden var 50 personer ombord, inkludert barn og utenlandske turister. Kaprerne var elleve bevæpnede personer. De tvang båten ut på åpent hav i nattens mørke og med en kraftig vind på styrke 4. Det ble slutt for drivstoff og de truet med å begynne å kaste gislene over bord i havet hvis de ikke fikk nok drivstoff fra cubanske myndigheter til å nå Florida. De ble overtalt til å bli tauet til kaien der sikkerhetsstyrkene hadde forberedt en felle. Etter mange timers drama, ble det hele avsluttet på kort tid da plutselig et kvinnelig gissel hoppet uti vannet etterfulgt av de andre. Alle gislene ble reddet og kaprerne arrestert.

I rettsaken ba staten om dødsstraff for de tre hovedmennene. De ble dømt og dommen ble bekreftet av ankedomstolen, fordi det dreide seg om en ekstremt alvorlig terrorhandling. Statens høyeste råd skulle bekrefte dommen eller benåde. Skulle Cuba avslutte stansen på gjennomføring av dødsstraff som hadde vart i tre år? Skulle de ta sjansen på å bli utsatt for en verdensomspenede fordømmelse fra motstandere av dødsstraff? Skulle de utsette henrettelsen i en passende periode, slik at de ikke virket forhastet? Eller skulle de erstatte dødsdommen med livstidsdom? For å være helt ærlig, tenkte jeg at en

kombinasjon av de to siste alternativene ville ha vært det beste: å vente og erstatte dommen. Men jeg visste ikke at myndighetene på det tidspunktet holdt på å etterforske 29 nye kapringsplaner. Det kunne virke som en kapringsbølge oppmuntret av loven for «Cuba-justering» som USA har hatt siden 1966 og som følge av heltestatusen som cubanske kaprere får i Miami.

Et livsviktig prinsipp som Cuba alltid har fulgt, i hvert fall etter 1962, er det å unngå å gi USA et påskudd for militært angrep. Etter all logikk ville nettopp en kapringsbølge kunne utgjøre et slikt påskudd. De var nødt å handle raskt og hindre flere kapringer. 25. april meddelte USA til Cuba at enhver ny kapring ville utgjøre en alvorlig trussel mot USAs sikkerhet. Men Cuba visste dette på forhånd. Dødsdommen ble bekreftet 10. april og den ble gjennomført dagen etter. De hadde sett bombingen av Bagdad og visste at to generasjoners verk som ble skapt med ekstreme anstrengelser var i stor fare: Sykehus, klinikker, utdanningsinstitusjoner, vitenskapelige og teknologiske institusjoner og Cubas historiske kulturarv. Men det verste var at tusenvis av cubanere ville dø eller bli lemlestet. Kaprerne var vanlige kriminelle som hadde forvandlet seg til terrorister og truet ikke bare 50 gisler men hele nasjonen.

Det kom ikke som noen overraskelse at det etter arrestasjonene og henrettelsene brøt ut en verdensomfattende storm av fordømmelser mot Cuba. Man kunne ikke la være å føle seg støtt da selv gamle venner av Cuba sluttet seg til hylekoret. Man skulle tro at ikke dissidentene er, i likhet med terrorismen, blokaden og den psykologiske krigen, redskap i den evige kampanjen fra Whasington for å forvandle Cuba til enda en USA-vasall.

Mindre enn tre uker senere, ble en annen gruppe bevæpnede kaprere tatt før de rakk å overta kontrollen på et fly. Hovedmennene ble dømt til livstidsstraffer og de andre til 20-30 års fengsel.

Avslutning

I Washington jobber Kongressens tilhengere av blokadelettelser for å avskaffe reiseforbudet til Cuba for amerikanske borgere. Selv om flertallet fordømte hendelsene i april, tror de at tilreisende amerikanere kan påvirke cubanere i retning av det som de andre forsøker å oppnå med blokaden. Gjennom årene har jeg sett at påvirkningen går nøyaktig i motsatt retning.

Bush-administrasjonen, full som den er av reakjonære cubansk-amerikanere, fortsetter å øke presset, mens de cubansk-amerikanske representanter for Miami i Kongressen klager på at Bush ikke hører på deres krav om at Cubas problem må løses på en rask måte, en gang for alle.

Og vi?

Øyeblikket for å mobilisere mot krigstrusselen mot Cuba er nå. Vi kan ikke miste en eneste dag.

*: Philip Agee var CIA-agent I 60-årene

Forkortet oversettelse: Horacio Fariñas C.

Kilde: Granma