Ordet stammer fra de greske ordene «Demos» som betyr folk og «Kratos» som betyr styre. Da burde demokrati bety folkestyre, og dets politiske gjennomføringen burde da innebære først og fremst et styre som ikke bare "representerer" folkeflertallet men som utøver dets reelle vilje. Hvor nær denne definisjonen kommer vi i dagens samfunn og hvor sterkt er respekten for flertallets vilje? I denne artikkelen kommenterer vi to antagoniske samfunsmodeller representert henholdsvis av nåtidens enerådende supermakt, USA, og Cuba, et lite land som stadig kjemper for å beholde en selvstendighet som har kostet mange tiårs kamp og lidelser.

Del 1: USA

Etter det mer eller mindre historiske valget i 2004, med uvanlig ”høy” valgdeltakelse (60%, etter at de to store partiene gikk nærmest så langt som å betale folk for å stemme) som markerte en tilsynelatende veiskille mellom begrepene ”multilateralisme” og ”unilateralisme” som et grunnleggende element i imperialistisk krigføring, har det blitt klart at i dette landet er de mektige selskapene som styrer (for tiden i et makabert samarbeid med kristenfundamentalister og den sionistiske lobbyen), uansett hvem som vinner valget. Forskjellene mellom republikanere og demokrater er overfladiske og handler mye om arbeidsform og mindre om innhold eller målsetninger. Riktignok er demokratene kjent for å ha en noe mer moderat profil. Når det gjelder utenrikspolitikk, er demokratene mer innstilt på en større andel med internasjonalt "samarbeid" og "diplomati", mens republikanerne vifter med imperialistisk arroganse og ubegrenset militærmakt for å oppnå det samme målet som begge partiene deler: USAs totale verdensherredømme. Fra begge leir kommer aggressive utspill med hensyn til å ta rotta på Iran og videreføringen av folkemordet de gjennomfører for å fullføre USAs strategiske utplyndring av Midtøstens oljefelter, mens makteliten og mediene i USAs allierte land, enten holder kjeft eller støtter det bedragerske SENSURERTskapet som kalles for "krigen mot terror". ”Demokraten” Clinton videreførte og utdypet republikanernes aggresjonspolitikk og militære opprustning, med en logisk utvikling i fascistisk retning fra den republikanske etterfølgeren.

Begge partier styrer etter ordre fra stort sett de samme mektige konsernsjefene og aksjeeierne, der særlig militær- og oljeindustri er overrepresentert. Folk flest vil helst holde seg unna og å la være å stemme fordi de vet at stemmene deres ikke vil forandre noe som helst og ikke ha noen betydning (Democracy My Ass). I hvert eneste valg konkurrerer demokrater og republikanere om å bli valgt som det imperiale oligarkiets hovedtjener og det globale slaveriets hovedvokter. Bush har den lille ekstra fordelen at han kommer fra oligarkiets innerste krets som sønn av en storkakse som har til og med vært CIA-direktør og USAs president. Han har lang erfaring med indirekte bakvaskelser som effektiv våpen under valgkampen og har mektige kontakter som stadig redder ham fra gjentatte tvilsomme affærer og kriminelle ugjerninger. Han er vant til å slippe unna lovens ”lange” arm. Han utnytter til og med religionsfundamentalismen som redskap for sine handlinger.

Hva er da hovedelementet i valgprosessen? P-E-N-G-E-R!. Kandidaten som samler mest penger vinner valget (slik ble det i hvert fall i de to siste valgene hvis vi ser bort fra de avgjørende valgfuskene i Florida i 2000 og Ohio i 2004). Og hvor kommer pengene fra? Det er bare én prosent av befolkningen som frivillig gir penger til valgkampanjen til de to partiene, men det er ikke småpenger det er snakk om. Det blir samlet og brukt hundrevis av millioner dollar i valgkampanjen og pengene kommer selvsagt fra det steinrike oligarkiet. I tillegg kommer støtten fra den statlige kassen, som på meget amerikansk vis, tilsvarer nøyaktig det samme beløpet som den aktuelle kandidaten har klart å samle. Dvs at 99% av befolkningen blir tvunget til å samle med sine skattepengene, de samme beløpene som den ene prosenten dikterer. Hva har pengemakten med demokrati å gjøre? Jo, pengemakten er oligarkiets hovedredskap og demokratiet dets eksklusive leketøy. Et leketøy som de misbruker for å bedra folket med illusjonen om at deres stemme har betydning.

Pengene brukes først og fremst på å drive mediekrig og hjernevasking. Med godt betalte reklameguruer sikrer man seg flest stemmer ved hjelp av sofistikert markedsføring og alle slags skitne triks. Etter at valget er over, hva står velgermassene igjen med? Valgløftene som angår flertallets levekår er som regel tomme ord og de får ikke være med å bestemme hvordan landet skal styres. De fattige og de som har en viss peiling på politikk opplever frustrasjon, bitterhet og maktesløshet. De fleste bryr seg ikke noe særlig om politikk og er mer enn opptatt av å få med seg mest mulig av forbruksoverfloden ved å stappe i seg junk food, junk lifestyle, søppel og mer søppel (om det blir via lovbrudd, det får gå. Fristelsen og presset er for store til å la være). De få rike får alt. De mange fattige forblir medieslaver i nød.

Finnes det noe alternativ for folket utenom de to partiene? Det lille reformpartiet tør å opponere en hel del av USAs erkereaksjonære aggresjonspolitikk og det innebærer at de blir ignorert i mediene (som i likhet med det meste i USA, er privat eiendom). De får null oppmerksomhet, samler lite penger og dermed taper de i valgene.

Når det gjelder maktfordelingen mellom presidenten, kongressen og senatet, er det sånn at presidenten får legge ned veto til lover eller bestemmelser som vedtas av de folkevalgte parlamentarikerne, uten at det får konsekvenser for sitt embete. Et eksempel på dette er at i fjor stemte begge kamrene for et forslag om lettelser i blokaden mot Cuba, men ettersom Bush truet med veto, ble avstemningen til ingen nytte og forslaget ble forkastet til tross for flertallets vilje.

Her er noen av de mest markante toppene i nasjonens rulleblad:

-USAs avvisning av den internasjonale klimaavtalen og den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser.

-USA utgjør mindre enn 5% av verdens befolkning men står for mer enn 60% av verdens forbruk (tenk hva dette innebærer i forhold til globalt demokrati, menneskerettigheter og økologi).

-USA er det landet i verden med den største prosenten av fengslede mennesker i forhold til folketallet og det til tross for alle henrettelsene. Fengsler drives privat og har blitt Big Business i dobbel forstand: private foretak tjener penger på menneskeoppbevaring og fangene har blitt råbillig arbeidskraft til slavelønn. De fattige presses til kriminaliteten og det finnes stater som fratar tidligere straffedømtes rett til å stemme i valgene.

-USA er det landet i verden som har begått flest krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten etter andre verdens krig og som følge av dette:

--USA er direkte ansvarlig for likvideringen og lemlestelsen av flere millioner mennesker

--USA er direkte ansvarlig for millioner av fødsler med alvorlige sykdommer og misdannelser

Dette er USA, ”demokratiets fyrtårn”, imperialistisk plutokrati med over 900 militære baser og installasjoner fordelt på alle verdensdeler og legioner av servile vasaller infiltrert i hvert eneste land på vår planet. Med alle midler blir utviklingsland påtvunget totalitært plutokrati kamuflert som ”Democracy and Free Market”. USA-vennlige regjeringer følger ikke bare ordre fra lokale rikinger, men først og fremst fra Washington og de mektige selskapene med hovedbase i USA. ”Vestlige verdier”, Halleluja Faluja!

Del 2: Cuba

I motsetning til hva folk flest i Vesten tror, er Cuba et demokratisk samfunn og alle myndighetene i landet velges gjennom en grundig gjennomført valgprosses med engasjert deltakelse av et overveldende flertall i samfunnet.

I de aller fleste land i verden (Vesten inkludert) som praktiserer partipolitisk eller representativt demokrati er det globale oligarkiet i samarbeid med imperiet som har den reelle makten. De kontrollerer topppolitikerne gjennom effektiv korrupsjon og utpressing. I Cuba praktiseres deltakende demokrati, som er en virkelig demokratisk styringsform, fordi det er folket som har den reelle makten.

Valget til kommunestyrene (folkemaktens kommunale forsamlinger) holdes for en periode på 2 år og 6 måneder. Valgprosessen starter ved at folket i nabolagene foreslår kandidater og gjennom avstemning på grasrotnivå velges kandidatene som skal konkurrere om plassene på kommunestyrene. Alle har rett til å foreslå kandidater og alle har rett til å bli foreslått, uten hensyn til vedkommendes religiøse eller politiske synspunkter. Deretter holdes frie, direkte og hemmelige valg som avgjør hvilke kandidater som skal få plassene. Det er de valgte kommunale forsamlingene som igjen velger forsamlingenes styre og kommunenes administrative ledelse.

Valget til fylkestyrene og landets parlament (folkemaktens fylkesforsamlinger og folkemaktens nasjonalforsamling) holdes hvert femte år. Valgprosessen starter ved at delegater fra landets største sivile organisasjoner danner kommisjoner for å foreslå og velge kandidater. Disse organisasjonene er: Det Cubanske Arbeidernes Landsforbund (CTC), Småbøndenes Landsforbund (ANAP), Kvinneforbundet (FMC), Universitetstudentenes Forbund (FEU), Landsforbundet for studenter på mellomnivå ( FEEM) og Komitteene til forsvar av revolusjonen (CDR). Kommunistpartiet har ikke lov til å foreslå kandidater eller delta i valget som organisasjon. Dette betyr blant annet at mens i den vestlige demokrati-modellen velger politiske partier sine kandidater uten folkelig deltakelse, får folket i Cuba delta aktivt i hele valgprosessen, helt fra det fundamentale steget som innebærer å foreslå kandidater. Apropos dette: Nylig har det blitt offentliggjort en rapport fra Transparency International (TI), som avslører at politiske partier er de mest korrupte blant verdens organisasjoner og institusjoner, ifølge en fersk undersøkelse utført av Gallup International i 64 land.

Kandidatene gjennomgår en valgprosess med elimineringsrunder gjennom avstemning og drøftelse av vedkommendes kvalifikasjoner. Etter denne runden blir de som er igjen godkjent eller avvist av de respektive kommunestyrene. Det er alltid minst to og maks åtte kandidater for hver plass og all relevant informasjon om dem blir offentliggjort. Til slutt holdes valget med godkjente kandidater gjennom frie, direkte og hemmelige valg fra alle mennesker med stemmerett som velger å delta. Ettersom politiske partier ikke deltar i valget, stemmer folk på mennesker og ikke på partilister. Barn vokter valgurnene på valgdagen. Etter at alle velgerne har avgitt stemme, forsegles urnene og stemmene telles opp på stedet, foran alle som ønsker å se.

Parlamentsstyret, regjeringens president, visepresident og statens høyeste råd, velges igjen av parlamentet gjennom direkte og hemmelige valg. For å bli foreslått og valgt må alle disse ha blitt stemt inn i parlamentet først, på samme måte som de øvrige medlemmene i parlamentet. Altså, Fidel Castro er ingen diktator. At han til og med betegnes som tyrann og despot i vestlige media burde ikke forbause når man vet hvem som eier vestlige media og hvem som står bak påstandene.

Alle de folkevalgte kan destitueres/avsettes av velgerne når som helst.

Regjeringens president kan ikke oppløse parlamentet.

Den lovgivende makten ligger ikke bare hos parlamentet, høyesteretten eller landets statsadvokatkontor, men også hos sivilsamfunnets organisasjoner og til og med hos uorganiserte borgere dersom de kan samle 10.000 underskrifter for å kunne foreslå en ny lov eller lovendring.

Kommunistpartiets rolle er å drive politisk og ideologisk veiledning og debatt, samt å være en politisk vokter for deltakende demokrati, nasjonal selvråderett og sosial rettferdighet, på samme måte som det militære er nasjonens fysiske vokter for territoriell integritet og suverenitet. Partiet er et resultat av en sammensluting av alle partiene som stammer fra den mangeårige kampen for cubansk selvstendighet, suverenitet og sosial rettferdighet. Hensikten med å ha kun det ene partiet er behovet for nasjonal enhet i kampen mot USAs stadige forsøk på å knuse Cubas selvstendighet og gjenerobre kontrollen over landets økonomi og politikk. Den ulovlige okkupasjonen av cubansk territorium i Guantánamo er et åpent sår og en skrikende påminnelse om denne virkeligheten.

Cubas sivilsamfunn består av mange organisasjoner. Det finnes sosiale og grasrotorganisasjoner, tekniske, vitenskapelige, kulturelle, artistiske, sportslige, vennskapelige og solidariske organisasjoner. På Cuba finnes 2.221 ikke-statlige, frivillige organisasjoner (NGO). I Cuba kan man danne en organisasjon ved å følge de samme reglene som finnes i de fleste land. De må være organisasjoner som ikke driver for profitt, regnskapene må være transparente og åpne for revisjon. Deres virksomhet må ikke være til skade for den offentlige trivselen eller velferd, eller til skade for trivselen til andre individer eller private enheter. De må respektere Grunnloven og være lovlydige. De må ikke være imot de universelle prinsippene for humanisme, nasjonal selvstendighet, solidaritet, ikke-diskriminering, likhet og sosial rettferdighet. En vesentlig betingelse for dannelse av organisasjoner er at medlemmer verver seg frivillig.

Regjeringen mottar ikke bare støtte fra cubanske organisasjoner, men også synspunkter, forslag og kritikk. Både regjeringen og alle øvrige myndigheter er i kontinuerlig dialog med dem for å i felleskap formulere og beslutte politikk og programmer.

Cuba beskytter og fremmer retten til ytringsfriheten og til å si ens mening. Dette er fastsatt i grunnloven. Fra den aller første dagen har revolusjonen prioritert å rydde av veien strukturelle og institusjonelle hindringer for utøvelsen av disse rettighetene. En av de første handlingene fra den revolusjonære regjeringen var å utrydde analfabetismen. På samme måte, har den fostret og oppfordret etableringen av mange folkelige og sosiale organisasjoner som har vist hvor effektive de er i å fostre den frie flyten og utvekslingen av ideer.

De revolusjonære endringene tillot folket å ta kontroll over informasjons- og kommunikasjonsmediene. Alle cubanerne er garantert tilgang til det bredeste utvalget av informasjon. Til tross for begrensningene i ressurser og mulighetene, finnes det mange medier i folkets tjeneste og de har en klar offentlig funksjon. Private, nasjonale eller utenlandske informasjonsmonopoler er forbudt ved lov. Bruken av mediene for kommersiell annonsering, oppfordring til rasisme, SENSURERTografi, vold og til andre onde sider ved menneskelig atferd, er forbudt ved lov.

Det er også nødvendig å forklare at situasjonen som Cuba befinner seg i, med en supermakt som driver en aggresjonspolitikk og uerklært krig mot seg, ikke kan bli undervurdert. Under slike omstendigheter, med villedende feilinformasjon som spres med vilje og nyhetsmanipulering som forvandler seg til instrumenter for aggresjon, blir en nøye undersøkelse av kilde og troverdighet av informasjon et nødvendig tiltak for landets sikkerhet. Å straffe de som sprer fiendtlig propaganda blir en legitim ressurs i selvforsvar.

Konklusjon

Her har vi sammenlignet praksisen av (eller mangelen av) demokrati i to svært forskjellige nasjoner. Dersom vi sammenligner Cuba med andre u-land, blir forskjellen enda større i Cubas favør på de fleste områdene som berører menneskeverd og rettferdighet, to grunnleggende rettigheter som Vesten holder på å avskaffe i den Tredje Verden. De fattige utgjør det store flertalle i u-landene, men deres vilje og rettigheter blir konsekvent tråkket på (med kortvarige unntakk som Vesten sørger for å knekke med alle midler).

Prøv å fortelle meg at, alt under ett, er Cuba et land som ikke praktiserer - eller ikke respekterer demokratiet. De som snakker om å arbeide for en ”demokratisk åpning” på Cuba, enten vet ikke selv hva de snakker om eller lyver med vilje. ”Pluralistisk” demokrati (les: partipolitisk ”demokrati” med markedsøkonomi) er den åpningen som Bush og hans likesinnede forsøker å skaffe, fordi det er den åpningen som brukes til vestlig korrupsjon, utbytting og utplyndring som vil forvandle Cuba til enda en slavekoloni i vestlige selskapers totalitære tjeneste.

Hovedhensikten med demokratiet er å respektere flertallets vilje og Cubas regjering har et overveldende støtte fra flertallet i Cubas befolkning, til tross for alle løgn om Cuba som spres i vestlige media og som også kringkastes til cubanere ved bruk av radio- og tv-sendinger som USA har drevet med i mange år, og nå brukes det til og med fly som flyr rundt Cuba med det formålet.

Den støtten som Cubas regime har blant folket, til tross for all motgang og alle lidelser som USA påfører dem, skyldes at det er et regime som virkelig jobber for sitt folk. Riktignok, kan ingen påstå at det finnes et perfekt demokratisk system, men det må være mulig å bli enige om det mest grunnleggende, og Cuba ivaretar definitivt det mest grunnleggende. Når man først har avklart hva som er helt galt og hva som er helt riktig, kan man bygge videre ved å holde seg til sannheten og sunn fornuft. Man må legge til siden fordømmer, hjernevasking, fanatisk dogmatisme, osv. Vi må resolutt bekjempe imperialisme, urett, servilisme, mediatisk manipulering, fascisme, rasisme og alle former for diskriminering.



Horacio Fariñas C