Utrolig, men sant: 25.000,- dollar sendt fra Norge til Sveits blokkert i USA.

De fleste av ”Cuba Nytt”s lesere vil være kjent med at Cubaforeningen i Norge samler inn penger til Cuba med denne aksjonen. De senere årene har vi samarbeidet med en organisasjon som heter mediCuba-Europa med hovedkontor i Sveits. Denne organisasjonen, som har stor medisinsk og farmasøytisk ekspertise, har underavdelinger og samarbeidende organisasjoner i en rekke land i Vest-Europa. Disse organisasjonene samler også inn midler til hjelp til Cuba. MediCuba-Europa får i tillegg offentlige midler fra EU og en rekke land i Europa. For disse midlene kjøper mediCuba-Europa inn råvarer til medisinproduksjon i Cuba. Cuba har på dette området stor ekspertise og det er samstemmighet blant alle solidaritets- og hjelpeorganisasjoner for Cuba i Europa at å la cubanerne selv produsere sine medisiner gir det langt beste utbyttet av de innsamlete midlene. Skulle pengene bare ha blitt overført til Cuba, måtte landet ha kjøpt sine råvarer eller medisiner til høyere priser på det internasjonale markedet, delvis fordi Cuba her betaler mer enn andre land og delvis fordi, når det gjelder ferdigvarer, at arbeidskostnadene er høyere i salgslandene enn i Cuba. Det ville selvsagt betydd mindre medisiner for pengene. Det europeiske bidraget medvirker også til at Cuba kan eksportere en del medisiner og vaksiner landet selv har funnet opp. Det gir hardt tiltrengt valuta. Så langt forhistorien.

I desember i fjor skulle Cubaforeningen overføre et større beløp til mediCuba-Europa. I vår bank ba vi om at motverdien av USD 25.000,- skulle overføres fra vår konto for humanitærhjelp til denne organisasjonens konto i en bank i Agno i Sveits. Vi fikk kvittering fra vår bank om at oppdraget var utført og underrettet Sveits om at pengene var underveis.

I februar fikk vi melding fra mediCuba-Europa om at pengene ikke var mottatt. Vi begynte å undersøke saken og fant ut at banken hadde feilskrevet mottakers kontonummer. Dette ble rettet opp og nå var alt i orden. Trodde vi. Inntil den 6. mars. Da fikk vi ny melding fra Sveits. Fremdeles ingen penger. Nye runder med banken vår inntil en uke senere. Da mottok vi en kopi av en fax på engelsk. Der het det at vår betaling var blokkert av en bank i USA i henhold til USAs sanksjoner mot Cuba. En eventuell frigivelse av midlene måtte søkes om til Kontoret for kontroll av utenlandske formuer, et kontor som er underlagt Department og Treasury (USAs finansdepartement) i Washington. Angivelig, og det fikk vi bare muntlig fra banken, skulle grunnen til beslagleggelsen være at overføringsbeløpet var anført i dollar, ikke i motverdien i norske kroner som vi ba om.

Vel, vi søkte via banken, på behørig skjema på engelsk og med tilleggsforklaring fra vår side om hva pengene skulle brukes til. Nå har vi april. Vi purrer på banken vår i mai og i juni og får beskjed om at dette vil ta litt tid. Vi purrer på nytt i august. Endelig, den 21. august får vi brev, denne gang fra bankens advokater. Vedlagt dette brevet følger kopi av brev fra Department of Treasury, datert 2. mai. Vi tar oss den frihet å oversette svaret fra USA til vår bank.

Det lyder som følger:

Dette gjelder Deres søknad om en spesiell lisens for å autorisere frigivelsen av midler til et beløp av USD 25.000,-. Citibank i New York blokkerte midlene i henhold til amerikanske sanksjoner mot Cuba slik disse er iverksatt etter Cuban Assets Control Regulations (the”Regulations”), C.F.R. del 515.

I henhold til ”reguleringene” er det forbudt for amerikanske finansinstitusjoner å handle med enhver eiendom der Cuba eller landets innbyggere har interesser. En amerikansk finansinstitusjon er forpliktet til å sette enhver slik eiendom den mottar på en rentebærende blokkert konto, selv der den bare handler som mellomledd og den underliggende transaksjonen ikke på annen måte berører en person som er underlagt amerikansk lovgivning. Så snart eiendom er blokkert på grunn av at Cuba eller landets innbyggere har interesser deri, anerkjenner vi ikke forsøk på å annullere de opprinnelige betalingsinstruksene eller å foreta en ytterligere betaling til den begunstigete som et middel til å eliminere den cubanske interessen i den opprinnelige overførselen av de blokkerte midlene. Selv om blokkert eiendom ikke er konfiskert, er eiendomsinnehaver avskåret fra å utøve noen rettigheter, myndighet eller privilegier over slik eiendom, unntatt ved en autorisasjon i form av en spesiallisens fra Kontoret for kontroll med utenlandske formuer.

Som det fremgår i Deres søknad, representerer de angjeldende midlene en betaling til fordel for mediCuba-Europa til innkjøp av råvarer for produksjon av medisiner i Cuba. Fordi transaksjonen innbefatter forretningsvirksomhet som involverer landet Cuba, utgjør midlene eiendom som er blokkert på egnet måte.

Da det vil være i strid med sanksjonspolitikken til regjeringen i USA å autorisere en frigivelse av midlene, er Deres søknad avslått. (Sitat slutt).

Brevet er undertegnet av konstituert sjef for Lisensavdelingen, Kontoret for kontroll med utenlandske formuer.

Etter ytterligere runder, denne gang med en av bankens advokater, ble endelig pengene tilbakeført til humanitærhjelpskontoen i begynnelsen av november. Men vi vet fremdeles ikke om banken vår har fått noe som helst fra USA.

Nok om det. Vi kan imidlertid glede alle bidragsytere til vår humanitæraksjon om at pengene nå endelig er overført til Sveits og det med renter.

Vi offentliggjør ikke denne historien for å sverte vår bankforbindelse. Vårt hovedpoeng er at selv penger til medisinformål blir blokkert av finansdepartementet i Washington, trass i løftene om lettelser i blokaden av Cuba når det gjelder mat og medisiner. Forstå det den som kan!

Vi fordømmer på annet sted i dette bladet både terroristangrepene mot New York og Washington og krigen og bombingen i Afghanistan. Men vi tror også det er betimelig å gjengi et spørsmål Robert McNamara nylig stilte. Han var tidligere forsvarsminister under Kennedy og Johnson og senere sjef for Verdensbanken.

Hans spørsmål lød: ”Hvorfor hater de oss amerikanere”? Til våre leseres underretning tok McNamara senere avstand fra mye av det han hadde stått for og uttalte blant annet at USA aldri burde ha startet sin krig i Vietnam. Poenget er at han mener det bør komme en debatt i USA om landets utenrikspolitikk som kunne gi grobunn for slike terroristanslag som dem den 11. september og spør om ikke litt selvkritikk kunne være på sin plass.

Vi som driver solidaritetsarbeid for Cuba hater ikke folket i USA, men vi misliker sterkt mye av landets politikk, blant annet dets Cuba-politikk. La oss derfor håpe at når terroristangrepene har kommet litt på avstand, så vil folket i USA kanskje ta opp McNamaras forslag om en ”hatdebatt”. Denne kunne i neste instans føre til en revisjon av landets blokadepolitikk overfor regimer det ikke liker, deriblant Cubas.